OPPLEVELSEN AV Å OPPLEVE

Danserne Ida Gudbrandsen, Kristine Karåla Øren, Marianne Kjærsund i forestillingen «Alfabet» av Steffi Lund. Foto: Elin Osjord

Hva er det du må forstå for å ha en verdifull opplevelse av samtidsdans?
Ingenting faktisk.

Jeg tilbringer mye av min tid som publikummer. Jeg oppsøker stadig nye scenekunstopplevelser, og får invitasjoner og påminnelser i sosiale medier. Av og til er jeg også heldig mottaker av gjestebilletter. Jeg har jobbet som koreograf, danselærer, utøver og ballettutdanningsleder i til sammen 28 år, men jeg anser også scenekunst som en meningsfull måte å tilbringe fritiden på, som både utfordrer, imponerer og rører noe i meg. Samtidskunsten blir ofte forklart som noe vanskelig, merkelig, noe for de spesielt interesserte. Den har et rykte på seg for å være vanskelig å forstå, men hva betyr egentlig det?

Hva er det vi må ha forstått for å ha hatt en verdifull opplevelse av samtidsdans? Ingenting faktisk.

I møte med kunst er det jeg som eier min opplevelse.

Å tillate meg å oppleve kunsten uten nødvendigvis å forstå hva som utspilles foran meg, ser jeg som en mulighet, ikke et hinder. I det jeg legger bort jakten på mening, forståelse og sammenheng, og åpner meg for frie assosiasjoner og forbindelser mellom det jeg opplever på scenen og mitt eget liv, skjer det noe med meg. Jeg opplever noe jeg aldri har opplevd før, tenker en tanke som aldri før har streifet meg, fascineres av noe nytt.

Dansekunstner Mariko Miyata Jancey beskriver dette så fint i Journal For Ny Dans #2 i 2017:

Hjertet klikker på plass, og slutter å slå, og det er nirvana og katarsis på én gang, uten at du egentlig er så forandret. Du er bare mer deg selv, og det fordi du opplevde noe du ikke forsto noe av.
M.Miyata Jancey

En forestilling kan ha ufattelig mange lag, være full av referanser, forankret i teorier og konsepter jeg ikke aner noe om, men det er i så fall bare fakta som jeg eventuelt kan dra nytte av hvis det skulle falle seg sånn. Jeg har lært meg ikke å lete etter «hva kunstneren vil si meg». Jeg åpner meg for opplevelsen, sitter frivillig fanget i et eventyr, i et rom hvor nye tanker og assosiasjoner kan komme til meg. Jeg har gitt kunsten tiden min, konsentrasjonen min og pengene mine, det er ofte vel anvendt – både tid og penger.

Jeg fascineres av både det tradisjonelle og det nyskapende. Kunst som gir sinnet hvile, skjønnhet og ro. Kunst som irriterer, sjokkerer og vekker meg. Og kanskje aller mest kunst som overrasker meg, får meg til å se, tenke eller føle noe nytt eller fullstendig uventet. Jeg tror det er et stort rom i oss alle som har plass for både det ene og det andre hvis vi bare våger å teste det ut.

Den forutsigbarheten som ligger i dette er noe av det jeg liker aller best med å være publikummer i et stort operahus.

Jeg står alene, litt tilfeldig henslengt, ganske pent antrukket langs en vegg i foajeen på The Royal Opera House i London, har program og rolleliste i hånda, er omgitt av plysj, tepper, lysekroner og hundrevis av lavmælte, pent kledde, godt voksne mennesker. Kjenner meg full av høytidelig forventning. I det teppet går opp, dirigenten hever taktstokken og dramaet begynner, vet jeg allerede flere ting om hva som venter meg:

Kunstnerne, på scenen og i orkestergraven, er av ypperste klasse. Dramaet som utspilles har jeg lest meg opp på i forkant, musikken har jeg hørt før. Den forutsigbarheten som ligger i dette er noe av det jeg liker aller best med å være publikummer i et stort operahus. Det er betryggende at jeg er garantert høy kvalitet på utøverne, lytter til kjent musikk, samtidig med at et velkjent klassisk drama utspilles foran meg. I det lyset slukkes og «Manon» begynner, slår det meg at jeg elsker å gå i operaen nettopp fordi opplevelsen er hyllet inn i en viss grad av forutsigbarhet.

Marianela Nuñez som Manon i Kenneth McMillans ballett med samme navn. Foto: Angela Kase

De timene forestillingen utspiller seg, er jeg stengt inne i et fellesskap med de andre tilskuerne. Ingen telefoner, e-poster eller sosiale media. Ingen avbrytelser. Jeg kan ikke trykke på pauseknappen, avbryte prosjektet for å dekke andre behov som eventuelt dukker opp underveis. Jeg er frivillig «fanget» i et eventyr. Det er givende, og det er viktig for meg. Selv de gangene forestillingen ikke taler helt til meg blir jeg sittende, prøver å analysere motstanden, konfrontere kjedsomheten. Og jeg gir dermed prosjektet en sjanse til å fascinere meg på et eller annet nivå.

På grunn av min velvillige og åpne tilnærming kommer det nesten alltid noe godt ut av å ha tilbrakt en kveld i operaen. Når alt klaffer, når jeg kommer i flyt, dras inn i hva enn som utspilles foran meg, når hårene reiser seg, tårene triller, latteren runger eller ettertenksomheten griper meg om hjerte, da er jeg et godt sted. Det er mindfulness, meditasjon og inspirasjon for hele meg.

Innen forestillingen begynner, har jeg hilst på nesten samtlige av de cirka 30 oppmøtte, de er «insiders» de også.

En annen kveld et annet sted smyger jeg meg opp en lang, bratt, smal trapp, stabler skoene i skohylla og henter ut billetten i form av en grønn tombolabillett. Jeg kommer rett fra skitur, full av frisk luft, med turtøyet fortsatt på. Her er ingen plysj eller lysekroner. Her er en tillitsbasert, selvbetjent kafé hvor du legger penger i en skål hvis du føler for det, og det bør du jo.

Innen forestillingen begynner, har jeg hilst på nesten samtlige av de cirka 30 oppmøtte, de er «insiders» de også. Forventningsfulle og nysgjerrige rigger vi oss til tett i tett på et amfi bygget av paller. En DJ står i klassisk positur bak et bord med flere computere. Overgangen til forestillingsstart er i stor kontrast til den i operaen.

Her har det gradvis begynt, uten den noe rituelle ansatsen som settes i operaen i det dirigenten klappes inn og salen mørklegges. Her er ingen formell advarsel, vi er bare plutselig midt i det. Danserne kommer i bevegelse, vandrer rundt i et lokale som gradvis blir helt stille, og et hviskende sukk, et nesten puslete stønn, slippes av en danser. Det er helt utrolig stille, alles oppmerksomhet rettes mot den lille klyngen av mennesker som står rundt datamaskinene. Sukket samples, spilles, manipuleres, musikk blir skapt, og dans blir skapt.

Ingen telefoner, e-poster eller sosiale media, ingen avbrytelser, og heller ingen mulighet for meg til å avbryte prosjektet.

Det er dans og musikk jeg ikke har noen forutsetninger for å kunne forutse. Jeg aner ingenting om hva som kan komme til å utspilles foran meg. Den betryggende forutsigbarheten fra operaen er borte. Her er det uforutsigbarhet som gjelder, og jeg liker det, jeg blir både litt opprømt, forundret og forventningsfull.

Det er nært, så tett på publikum at jeg enkelte steder kan telle svetteperlene på danserens panne og kjenne pusten hennes blafre forbi ansiktet mitt. Situasjonen er på mange måter den samme som i operaen: Jeg er tilskuer i et fellesskap med andre publikummere. Ingen telefoner, e-poster eller sosiale media, ingen avbrytelser, og heller ingen mulighet for meg til å avbryte prosjektet. Jeg kan ikke sette på pause, avbryte eller dekke eventuelle andre lyster og behov jeg får underveis. Jeg er frivillig «fanget» i enda et eventyr.

Hva får deg til å oppsøke scenekunsten? Hvilke forestillinger dras du mot – og hvorfor?

Ulf Nilseng i «Ulf goes Religious part 1″Foto: Tale Hendnes

At publikumstilstrømningen er størst til underholdende, tradisjonell, forutsigbar scenekunst, er ikke så merkelig. Ifølge publikumsundersøkelsen Oslo Atlas fra 2013 oppsøker publikum kunst i hovedsak for å koble av og lade batteriene, og da er det tryggest å oppsøke forestillinger hvor man vet hva man får.

Oslo Atlas fra 2013 viste et uvanlig høyt kulturengasjement hvor hele 87 prosent av kulturbrukerne er scenekunstpublikum, men av disse var det bare 17 prosent som oppsøkte moderne dans. Samtidsdans er tydeligvis ikke øverst på prioriteringslista når publikum skal kjøpe billett. Men jeg tror folk flest er villige til å la seg utfordre av dansekunst, hvis de gis anledning og våger å møte den på egne premisser.

Kunstkritikeren og galleristen Ossian Ward skisserer i boken «Ways of Looking» en metode for å nærme seg samtidskunst som han kaller en tabula rasa-tilnærming: å nærme seg med blanke ark. Strategien går ut på å møte samtidskunsten gjennom: «Time–Association–Background–Understand–Look again – Assessment.» Denne prosessen som går ut på å gi kunsten tid, åpne for assosiasjoner og fantasi, undersøke og sette i sammenheng, etablere nye forståelser, gi opplevelsen mer tid, og til slutt evaluere egen opplevelse av kunsten, forstår jeg også som en hermeneutisk prosess hvor dialogen mellom meg, kunsten og min gradvis økende refleksjon utvikles og utvides over tid.

Det er en oppskrift jeg anbefaler, og for meg er det først og fremst tid det handler om.  Å våge å gi kunstopplevelsen den tiden den krever er avgjørende og hvis du vil prøve deg på det er det nyttig å ha med seg John Cages gode råd beskrevet i «Four Statements on the Dance» i 1944:

If something is boring after two minutes, try it for four.
If still boring, then try it for eight, sixteen, thirty-two and so on.
Eventually one discovers that it´s not boring at all
John Cage

 

 

Nå er det «Nye Nøtta» som gjelder

Den store pas de deux-en mellom Sukkertøyfeen og Nøtteknekkerprinsen danses til ballettverdenens kanskje mest romantiske musikk. Her med Yolanda Correa og Yoel Carreño. (Foto: Erik Berg/Den Norske Opera & Ballett)

I løpet av desember 2017 vil 23596 mennesker se «Nøtteknekkeren» i Operaen. Her er noe av det du kanskje ikke visste om verdens mest populære ballett.

Kayolan Boyadjievs nye versjon av «Nøtteknekkeren» hadde verdenspremiere i Operaen i Bjørvika i 2016. Sist lørdag var det sesongstart for denne balletten, som er blitt en folkekjær klassiker også her i Norge. Nasjonalballetten (NNB) har hatt den på repertoaret i 52 år. Og den er blitt vist i fire ulike koreografier:

Det begynte med Walter Gores versjon, som hadde premiere i 1965. Gore (1910-1979) var en britisk danser og koreograf, og koreograferte opprinnelig sin versjon for London Ballet.

I 1974, fikk kompaniets daværende stjernedanser, ungarske Viktor Rona (1936-1994), ansvaret for å produsere en ny versjon av «Nøtteknekkeren» for Operaballetten. Han baserte sin versjon på Vasili Vainonens koreografi fra 1934. (Vainonens originale versjon er fortsatt i repertoaret til Mariinskyballetten I St. Petersburg.) Ronas versjon av «Nøtteknekkeren» ble en stor suksess, og ble værende i NNBs repertoar i 20 år.

Ellen Kjellberg og Viktor Rona i Ronas versjon av «Nøtteknekkeren» fra 1974. (Foto: Carsten Bundgaard)

Her skriver Ellen Kjellberg om partnerskapet med Viktor Rona og «Nøtteknekkeren» spesielt.

I 1994 var det igjen tid for fornying, og daværende ballettsjef Dinna Bjørn koreograferte sin egen, storslagne versjon av balletten. I hele 21 sesonger ble Dinna Bjørns ballett vist for over 400 000 publikummere i Operaen.

Og mens Mariinskyballetten i St. Petersburg fortsatt setter opp Vasili Vainonens versjon av «Nøtteknekkeren» fra 1934, og New York City Ballet spiller George Balanchines utgave fra 1954, fikk NNB i fjor sin fjerde helaftens versjon av balletten.

Kayloan Boyadjiev, solist, koreograf og leder for NNB UNG, fikk oppgaven å skape den nye «Nøtteknekker»-forestillingen til høsten 2016. Og både kritikere og publikum tok godt imot den nye produksjonen. Fredrik Rütter konkluderte sin anmeldelse i VG med at «alt ligger til rette for et langt liv for denne nye ‘Nøtteknekkeren’», og akkurat nå er andre sesong i gang for fullt. Og før jula ringes inn vil 23 596 mennesker ha sett forestillingen.

Jeg ba fem NNB-dansere om å beskrive kort hvordan «Nøtteknekkeren» oppleves for dem, og de beskrev prosjektet slik:

«Det er hektisk og slitsomt, med kort prøvetid som også inkluderer masse entusiastiske barn fra ballettskolen. Balletten er et kjært og magisk barndomsminne for svært mange av oss, det er også en sann glede å få være med på å lede barna i salen inn i et helt spesielt eventyr fylt av farger, drømmer og kjærlighet. Musikken er utrolig vakker og vanskelig å bli lei av. Prosessen får oss alle i julestemning. Det hele fungerer godt som teambuilding, og når jula kommer er vi alle like utslitte og har like vondt.»

Det er fargesprakende og spenstig når det er russernes tur til å danse for Klara og prinsen. (Foto: Erik Berg/Den Norske Opera & Ballett)
Handlingen, kort fortalt

Hovedhandlingen er kort fortalt et juleselskap som blir til en reise inn i en ung jentes julenattsdrøm full av skumle, vakre og morsomme scener hvor publikum i dras med på en underholdende fantasireise.

Uansett hvilket land du er i og hvilken versjon du ser, garanterer jeg at du får oppleve å være med på et eller annet stort selskap som inkluderer velkoreograferte, dansende overrekkelser av kjønnsstereotypiske gaver, et gedigent, overdådig juletre og en ung pike som sovner og drømmer en drøm hvor den kjekke Nøtteknekkerprinsen og den forventningsfulle Klara havner i krig med musekongen og hans hær, reiser blant dansende snøfnugg og underholdes av både dansende godteri og virtuose opptrinn fra «fremmede land», før den store pas de deux-en varmer våre vinterkjølige og stressede førjulssinn med ren og skjær hengivenhet og danseglede.

Alt du trenger å gjøre, er å lene deg tilbake og la deg bli underholdt.

Det er tradisjonelt og tiltalende, uansett om du er gammel, ung, ballettveteran eller debutant, 5 år gammel eller 95 år gammel: Alt du trenger å gjøre, er å lene deg tilbake og la deg bli underholdt. Nydelig musikk, vakre kostymer og overdådige scenebilder, komiske situasjoner og dramatiske øyeblikk, slåsskamp, snø, godteri sammen med en anelse gryende kjærlighet, fortalt ved hjelp av klassisk ballettspråk, smeltes sammen med Tsjaikovskijs velkjente og vakre musikk. Det er julestemning hele veien. Inger Merete Hobbelstad i Dagbladet skriver 3.12.2016 at «Nøtteknekkeren er blitt en verden man bare har lyst å forsvinne inn i og bli værende i.»

Klara og Nøtteknekker-prinsen på vei til et drømmeland. (Foto: Erik Berg/Den Norske Opera & Ballett)
Arven etter kolonimaktene

Den 135 år gamle ballettens enorme popularitet i alle verdensdeler vitner om et behov for å samles om felles estetiske kunstopplevelser, som fungerer på tvers av generasjoner. Et raskt nettsøk fant at profesjonelle produksjoner av «Nøtteknekkeren» nå iscenesettes i Sør-Korea, Egypt, Israel, Russland, Kina, New Zealand, Singapore, Sør-Afrika, Argentina, Cuba, Mexico, USA, Canada, Skottland, England, Frankrike, Estland, Polen, Tyskland, Bulgaria, Ungarn, Romania og Norge.

Grunnen til at balletten fortsatt spilles over hele verden, handler kanskje om at musikken, magien og dansen har en slags rituell og universell tiltrekningskraft.

I et postkolonialistisk perspektiv kan selvsagt denne globale utbredelsen forståes som en arv etter tidligere tiders kolonimakt, europeisk elitekultur som symbol på imperialistisk makt og kontroll. Men grunnen til at balletten fortsatt spilles over hele verden, handler kanskje om at musikken, magien og dansen har en slags rituell og universell tiltrekningskraft på mennesker i alle verdensdeler.

At nærmere 24 000 mennesker ser forestillingen bare i Operaen i Bjørvika denne måneden, er et enormt publikumstall i ballettsammenheng. Men hvis vi sammenlikner med for eksempel fotballklubben Rosenborg, så trekker faktisk de cirka 17 882 tilskuere på hver hjemmekamp på Lerkendal i sesongen. Så selv om «Nøtta» er svært populær, er det et stykke igjen til det når «folkesportdimensjoner».

Ikke den mest krevende rollen

Nye Nøtta leveres i en aldeles overdådig innpakning: lysdesign, kostyme, scenografi, rekvisitter og film er fargerik og fantasifull maksimalisme på sitt mest elegante. Midt i alt dette er Klara og Sukkertøyfeen eventyrets ballerina(er), og jeg innrømmer gjerne at akkurat Klara er en klassisk ballerina jeg har sansen for.

Rollen regnes ikke å være like krevende, og har dermed ikke helt samme status, som Odette/Odille, Giselle og Tornerose. Rollen danses av både et barn og en voksen. I mange versjoner er Klara også Sukkertøyfeen, noe som gir rollen mer dybde og gjør den danserisk mer krevende.

Hva ballerinaen i de tradisjonelle klassiske ballettene symboliserer, hennes posisjon og status, er et tema som opptar mange danseforskere. Forskningen peker på de patriarkalske strukturer som fortsatt preger deler av denne svært gamle og tradisjonsbundne kunstformen.

Og hvis dette er et interessant tema for deg, anbefaler jeg deg å sette av 32 minutter til å oppleve Susan Fosters performance-forelesning «The ballerina´s phallic pointe».

Uansett hva man tenker om ballerinaen som symbol, fremstår Klara i «Nøtteknekkeren» for meg som en handlekraftig ung kvinne, som ved hjelp av en nysgjerrig, vågal og ubekymret tilnærming hengir seg til opplevelsen sammen med eventyrprinsen. Hun er en ung, eventyrlysten kvinne jeg har skikkelig sansen for.

 

Alle forbinder Macaulay Culkin med «Hjemme alene»-filmene. Men han har også danset rollen som Klaras bror, Fritz, i New York City Ballets «Nøtteknekkeren». (Foto: imdb.com)

6  Nøttafakta

  1. Den helt spesielle, myke sølvklare klangen som høres i innledningen på sukkertøyfeens dans kommer fra en Celesta. Det er en type klaverinstrument med stålstaver og resonatorer i stedet for strenger, som Tsjaikovskij ble bedt om å bruke i sin komposisjon.
  2. Nøtteknekkeren spilles ikke bare i tradisjonelle versjoner som omtalt her, du finner mange moderne og alternative versjoner som for eksempel The Urban Nutckracker i Boston  og The Jewish Nutcracker.
  3. Tsjaikovskij fikk aldri oppleve hvilken enorm suksess Nøtteknekkersuiten skulle få. Premieren i 1892 var ikke vellykket hos det russiske publikum og Tsjaikovskij, som døde i 1893, fikk aldri oppleve den enorme suksessen hans komposisjon fikk.
  4. I vesten heter hovedpersonen i Nøtteknekkeren Klara mens i Russland og flere andre land i Øst -Europa og Asia så heter hun Misha.
  5. Macaulay Culkin var barnestjerne i julefilmen «Hjemme Alene 1» i 1990. Tre år senere danset han rollen som Klaras bror Fritz i New York City Ballets «Nøtteknekkeren».
  6. «Nøtteknekkeren» settes opp mange steder i Norge i regi av lokale ballettskoler og kulturskoler og region- eller distrikstopera. Mange av produksjonene foregår til levende musikk fra lokale, profesjonelle orkestre for eksempel i Tromsø, Bergen, Bodø og Kristiansund. Enkelte produksjoner styrker også dansemiljøet gjennom å leie inn profesjonelle dansere til å danse hovedrollene. I Kristiansand gjester i år det profesjonelle kompaniet Balletto di Milano Kilden Teater & Konserthus med «Nøtteknekkeren» og 12 lokale dansere fra Sharrons Dansestudio får medvirke.

Odelsgutt møter Markens grøde

100 år etter at Knut Hamsun ga ut «Markens Grøde», har Kristian Støvind laget en koreografi basert på romanen. «A man outstanding in his field» ble vist ved Den Norske Opera & Ballett 21. og 22. november. (Foto: Operaen)

Forestilling:
A FARMER IS A MAN OUTSTANDING IN HIS FIELD

Den Norske Opera & Ballett 21.11.2017
«A farmer is a man outstanding in his field» var opprinnelig Kristian Støvinds masterprosjekt da han fullførte sin Master i Koreografi ved Kunsthøgskolen i Oslo våren 2017. Denne uken ble forestillingen vist ved Den Norske Opera & Ballett.

Publikum trer varsomt og forventningfullt inn i et omrokkert scenerom. Amfiet, der publikum vanligvis sitter er dekket av hvitt stoff, hvor en hvitkledd skikkelse ligger lettere henslengt over et par stolrader. Fra taket slynges et hvitt stoff ned på scenegulvet og på hver side er det satt opp stoler hvor vi forsiktig benker oss ned.

Akkompagnert av Leif Halvorsens originale filmmusikk komponert for stumfilmen «Markens Grøde» i 1921, spilles en film av på de store lerretene. Mange måneders timelapse-fotografering har fanget en uendelighet av øyeblikk utover jordene på gården Støvind.

Filmen raser over lerretet, dag, natt, sol, måne, vær og natur i ulike former skaper en fascinerende visuell ramme og fremdrift, og underbygger det faktum at temporalitet, tiden som evig kontinuum, er en sentral del av forestillingens tematikk. Naturens tid, årstidene, nærheten til jord, vann, skog og avling møter gradvis tilskueren gjennom film, foto, musikk, lyd og bevegelser.

Mens «the farmer» ligger utslitt på sitt «field», trer hun fram.

Etter hvert trer «the farmer» frem, og tar til med sitt repeterende, insisterende og introverte slit. Åpningssoloen er en imponerende fysisk prestasjon som ender i utmattelse. Og mens «the farmer» ligger utslitt på sitt «field», trer hun fram fra under ham: Inger, Isak Sellanraas kone. Det utvikler seg til en fascinerende duett med en danser under stoffet og en danser over, i kombinasjon med de ulike filmene og landskapsbildene som fortsetter å vandre over danserne.

På de mange ulike lerretene skapes en dans i et bevegelsesspråk som drar tilskueren ut i naturen. Bildene viser konkret natur, planter, vekst, avling, men i kombinasjon med dansen skapes assosiasjoner til bølgende hav, stormende snø og svaiende skog. Det er ikke enkeltindividenes danseriske bevegelser som står i fokus, men forholdet mellom dem, avhengigheten, støtten de gir hverandre der de gradvis kjemper seg opp i stående.

Julie Mjøen, som Inger, beveger seg som flytende vann i en stille bekk, smyger, ruller, løfter, støtter og strever med intensitet og hensikt.

Danserne er kledd sekkeaktige, gammeldagse arbeidsklær, som gir direkte assosiasjoner til litt dårlig stilte bønder, de er Inger og Isak, som gjennom krevende arbeid i pakt med naturen kommer seg videre. Gradvis, gjennom en blanding av improviserte og mer koreograferte duetter, bygger de seg selv, gården og jorda opp og frem.

Det harde arbeidet uttrykkes gjennom imponerende danseriske prestasjoner. Julie Mjøen, som Inger, beveger seg som flytende vann i en stille bekk, smyger, ruller, løfter, støtter og strever med intensitet og hensikt. Karakteren har tydelig fremdrift, ambisjon, men også støtte, hengivenhet, vekt og motstand. På en sjeldent god måte kombinerer hun en tilsynelatende total bevegelsesfrihet med danseteknisk stålkontroll.

Kristian Støvind, som Isak, fortsetter å utforske det repeterende, insisterende nesten maskinaktige bevegelsesspråket han startet med i åpningssoloen. Dansen er tidvis dynamisk uforutsigbart, noe som gjør repetisjonene interessante. Gjennom å holde fast på det intrikate, slitsomme og repeterende bevegelsesspråket får han frem Isaks stillstand. Mens Inger, gården og samfunnet utvikler seg og gjennomgår endring, insisterer Isak på å holde fast på det han kjenner og blir stående i sitt krevende, repeterende og innarbeidete mønster.

Gradvis, gjennom en blanding av improviserte og mer koreograferte duetter, bygger Isak og Inger seg selv, gården og jorda opp og frem. (Foto: Operaen).

Den utvikling og endring som «the farmer» og hans kone gjennomgår, illustreres også scenografisk. Lerretet heves gradvis, og går fra å være gulv til tak, jord til himmel. nedtrykket til opphøyet. Tilværelsens materielle standardheving illustreres gjennom bilder projisert på lerretet, og mot slutten blir publikum bedt om å forflytte seg, vandre under enga, som nå henger høyt over hodene våre. Gjennom forflyttingen oppleves handlingen fra et nytt perspektiv.

Parallelt med at publikums perspektiv justeres, endres også utøverne. En vakker skyggedans preget av forflytning og forlengelse ender med at Inger river ned det overhengende lerretet. Enga, gården, jorda er plutselig i bakgrunnen, som et ordinært sceneteppe.

Amfiet er ikke lenger bondens jorde, men en fullsatt teatersal hvor hun blir løftet, støttet og snudd rundt av Isak.

Og dermed blir alt snudd. Publikum er «backstage». Inger, med herskapelig kjole og kultiverte bevegelser, blir vist frem for en fullsatt sal. Amfiet er ikke lenger bondens jorde, men en fullsatt teatersal hvor hun blir løftet, støttet og snudd rundt av Isak. Bonden har kledd av seg sitt sekkeaktige arbeidstøy og står der i tettsittende hvit T-skjorte og tights. Opp mot Ingers herskapelige finkjole kan Isaks antrekk leses både som undertøy og ballettkostyme, bondens stillongs eller prinsens trikot?

Og dansen  endrer uttrykk til en mer klassisk pas de deux,  hvor mannen har som hovedoppgave å vise frem  ballerinaen. Det ender med at de to ballettdanserne tar imot applaus fra det fiktive publikumet, mens tilskuerne observerer det hele fra scenevingene.

Alvhild Dvergsdal skriver i Klassekampen (22.11.2017) om Markens Grøde at: romanen handler om å slå røtter, og ble til i en tid mens forfatteren var på flyttefot i hodet. Odelsgutten Kristian Støvind nærmer seg pensjonsalder som ballettdanser, så det er fristende å trekke en sammenlikning og tolke «A farmer is a man outstanding in his field» også som et prosjekt skapt i en tid hvor danseren og koreografen selv er på flyttefot i hodet?

Isak og Inger, Knut og Marie, Kristian og Julie vandrer inn og ut av hverandres verdener.

Kristian Støvind har videreutviklet prosjektet etter vårens eksamensvisninger, og det fremstår i denne versjonen som en mer helhetlig og gjennomarbeidet forestilling, hvor musikk, lyd, lys, film, foto, kostyme og scenografi støtter bevegelsesspråket og fremdriften på en god måte.  Det er konkret og abstrakt, det er åpent og tidvis lukket, det er enkelt og avansert. Som tilskuer opplever jeg en viss kompleksitet i narrativet som åpner for ulike tolkninger hvor assosiasjoner og refleksjoner konsentreres rundt tre ulike par: Isak og Inger, Knut og Marie, Kristian og Julie som vandrer inn og ut av hverandres verdener.

Over lerretet flimrer bilder fra åkeren på gården Støvind der koreograf og danser Kristian Støvind bor. (Foto: Operaen).

Å skape en samtidsdansduett med utgangspunkt i Hamsuns jordbruksepos er et vågalt kunststykke, som fort kunne blitt en overtydelig, illustrerende bevegelsesfortelling. Det ble det heldigvis ikke. Vekslingen mellom den illustrerende dansen som gir direkte assosiasjoner til Knut Hamsuns fortelling og det improviserte bevegelsesmaterialet, som drar tilskueren inn i et medrivende fysisk uttrykk er vellykket og fascinerende.

Du kan se en smakebit av forestillingen her, og håpe den kommer på turné til der du befinner deg:

Jeg vil for øvrig gjøre oppmerksom på at jeg har vært studieprogramansvarlig og lærer til Julie Mjøen da hun var student ved ballettutdanningen på KHiO og at Kristian Støvind er en venn av meg.

 

A FARMER IS A MAN OUTSTANDING IN HIS FIELD

Koreografi og dans: Kristian Støvind

Medskapende danser: Julie Mjøen

Musikk: Leif Halvorsen: Markens Grøde, filmmusikk 1921

Lyddesign: Charles Rinaudo

Scenografi / videodesign: Kyrre Heldal Karlsen

Kostyme: Signe Vasshus