OPPLEVELSEN AV Å OPPLEVE

Danserne Ida Gudbrandsen, Kristine Karåla Øren, Marianne Kjærsund i forestillingen «Alfabet» av Steffi Lund. Foto: Elin Osjord

Hva er det du må forstå for å ha en verdifull opplevelse av samtidsdans?
Ingenting faktisk.

Jeg tilbringer mye av min tid som publikummer. Jeg oppsøker stadig nye scenekunstopplevelser, og får invitasjoner og påminnelser i sosiale medier. Av og til er jeg også heldig mottaker av gjestebilletter. Jeg har jobbet som koreograf, danselærer, utøver og ballettutdanningsleder i til sammen 28 år, men jeg anser også scenekunst som en meningsfull måte å tilbringe fritiden på, som både utfordrer, imponerer og rører noe i meg. Samtidskunsten blir ofte forklart som noe vanskelig, merkelig, noe for de spesielt interesserte. Den har et rykte på seg for å være vanskelig å forstå, men hva betyr egentlig det?

Hva er det vi må ha forstått for å ha hatt en verdifull opplevelse av samtidsdans? Ingenting faktisk.

I møte med kunst er det jeg som eier min opplevelse.

Å tillate meg å oppleve kunsten uten nødvendigvis å forstå hva som utspilles foran meg, ser jeg som en mulighet, ikke et hinder. I det jeg legger bort jakten på mening, forståelse og sammenheng, og åpner meg for frie assosiasjoner og forbindelser mellom det jeg opplever på scenen og mitt eget liv, skjer det noe med meg. Jeg opplever noe jeg aldri har opplevd før, tenker en tanke som aldri før har streifet meg, fascineres av noe nytt.

Dansekunstner Mariko Miyata Jancey beskriver dette så fint i Journal For Ny Dans #2 i 2017:

Hjertet klikker på plass, og slutter å slå, og det er nirvana og katarsis på én gang, uten at du egentlig er så forandret. Du er bare mer deg selv, og det fordi du opplevde noe du ikke forsto noe av.
M.Miyata Jancey

En forestilling kan ha ufattelig mange lag, være full av referanser, forankret i teorier og konsepter jeg ikke aner noe om, men det er i så fall bare fakta som jeg eventuelt kan dra nytte av hvis det skulle falle seg sånn. Jeg har lært meg ikke å lete etter «hva kunstneren vil si meg». Jeg åpner meg for opplevelsen, sitter frivillig fanget i et eventyr, i et rom hvor nye tanker og assosiasjoner kan komme til meg. Jeg har gitt kunsten tiden min, konsentrasjonen min og pengene mine, det er ofte vel anvendt – både tid og penger.

Jeg fascineres av både det tradisjonelle og det nyskapende. Kunst som gir sinnet hvile, skjønnhet og ro. Kunst som irriterer, sjokkerer og vekker meg. Og kanskje aller mest kunst som overrasker meg, får meg til å se, tenke eller føle noe nytt eller fullstendig uventet. Jeg tror det er et stort rom i oss alle som har plass for både det ene og det andre hvis vi bare våger å teste det ut.

Den forutsigbarheten som ligger i dette er noe av det jeg liker aller best med å være publikummer i et stort operahus.

Jeg står alene, litt tilfeldig henslengt, ganske pent antrukket langs en vegg i foajeen på The Royal Opera House i London, har program og rolleliste i hånda, er omgitt av plysj, tepper, lysekroner og hundrevis av lavmælte, pent kledde, godt voksne mennesker. Kjenner meg full av høytidelig forventning. I det teppet går opp, dirigenten hever taktstokken og dramaet begynner, vet jeg allerede flere ting om hva som venter meg:

Kunstnerne, på scenen og i orkestergraven, er av ypperste klasse. Dramaet som utspilles har jeg lest meg opp på i forkant, musikken har jeg hørt før. Den forutsigbarheten som ligger i dette er noe av det jeg liker aller best med å være publikummer i et stort operahus. Det er betryggende at jeg er garantert høy kvalitet på utøverne, lytter til kjent musikk, samtidig med at et velkjent klassisk drama utspilles foran meg. I det lyset slukkes og «Manon» begynner, slår det meg at jeg elsker å gå i operaen nettopp fordi opplevelsen er hyllet inn i en viss grad av forutsigbarhet.

Marianela Nuñez som Manon i Kenneth McMillans ballett med samme navn. Foto: Angela Kase

De timene forestillingen utspiller seg, er jeg stengt inne i et fellesskap med de andre tilskuerne. Ingen telefoner, e-poster eller sosiale media. Ingen avbrytelser. Jeg kan ikke trykke på pauseknappen, avbryte prosjektet for å dekke andre behov som eventuelt dukker opp underveis. Jeg er frivillig «fanget» i et eventyr. Det er givende, og det er viktig for meg. Selv de gangene forestillingen ikke taler helt til meg blir jeg sittende, prøver å analysere motstanden, konfrontere kjedsomheten. Og jeg gir dermed prosjektet en sjanse til å fascinere meg på et eller annet nivå.

På grunn av min velvillige og åpne tilnærming kommer det nesten alltid noe godt ut av å ha tilbrakt en kveld i operaen. Når alt klaffer, når jeg kommer i flyt, dras inn i hva enn som utspilles foran meg, når hårene reiser seg, tårene triller, latteren runger eller ettertenksomheten griper meg om hjerte, da er jeg et godt sted. Det er mindfulness, meditasjon og inspirasjon for hele meg.

Innen forestillingen begynner, har jeg hilst på nesten samtlige av de cirka 30 oppmøtte, de er «insiders» de også.

En annen kveld et annet sted smyger jeg meg opp en lang, bratt, smal trapp, stabler skoene i skohylla og henter ut billetten i form av en grønn tombolabillett. Jeg kommer rett fra skitur, full av frisk luft, med turtøyet fortsatt på. Her er ingen plysj eller lysekroner. Her er en tillitsbasert, selvbetjent kafé hvor du legger penger i en skål hvis du føler for det, og det bør du jo.

Innen forestillingen begynner, har jeg hilst på nesten samtlige av de cirka 30 oppmøtte, de er «insiders» de også. Forventningsfulle og nysgjerrige rigger vi oss til tett i tett på et amfi bygget av paller. En DJ står i klassisk positur bak et bord med flere computere. Overgangen til forestillingsstart er i stor kontrast til den i operaen.

Her har det gradvis begynt, uten den noe rituelle ansatsen som settes i operaen i det dirigenten klappes inn og salen mørklegges. Her er ingen formell advarsel, vi er bare plutselig midt i det. Danserne kommer i bevegelse, vandrer rundt i et lokale som gradvis blir helt stille, og et hviskende sukk, et nesten puslete stønn, slippes av en danser. Det er helt utrolig stille, alles oppmerksomhet rettes mot den lille klyngen av mennesker som står rundt datamaskinene. Sukket samples, spilles, manipuleres, musikk blir skapt, og dans blir skapt.

Ingen telefoner, e-poster eller sosiale media, ingen avbrytelser, og heller ingen mulighet for meg til å avbryte prosjektet.

Det er dans og musikk jeg ikke har noen forutsetninger for å kunne forutse. Jeg aner ingenting om hva som kan komme til å utspilles foran meg. Den betryggende forutsigbarheten fra operaen er borte. Her er det uforutsigbarhet som gjelder, og jeg liker det, jeg blir både litt opprømt, forundret og forventningsfull.

Det er nært, så tett på publikum at jeg enkelte steder kan telle svetteperlene på danserens panne og kjenne pusten hennes blafre forbi ansiktet mitt. Situasjonen er på mange måter den samme som i operaen: Jeg er tilskuer i et fellesskap med andre publikummere. Ingen telefoner, e-poster eller sosiale media, ingen avbrytelser, og heller ingen mulighet for meg til å avbryte prosjektet. Jeg kan ikke sette på pause, avbryte eller dekke eventuelle andre lyster og behov jeg får underveis. Jeg er frivillig «fanget» i enda et eventyr.

Hva får deg til å oppsøke scenekunsten? Hvilke forestillinger dras du mot – og hvorfor?

Ulf Nilseng i «Ulf goes Religious part 1″Foto: Tale Hendnes

At publikumstilstrømningen er størst til underholdende, tradisjonell, forutsigbar scenekunst, er ikke så merkelig. Ifølge publikumsundersøkelsen Oslo Atlas fra 2013 oppsøker publikum kunst i hovedsak for å koble av og lade batteriene, og da er det tryggest å oppsøke forestillinger hvor man vet hva man får.

Oslo Atlas fra 2013 viste et uvanlig høyt kulturengasjement hvor hele 87 prosent av kulturbrukerne er scenekunstpublikum, men av disse var det bare 17 prosent som oppsøkte moderne dans. Samtidsdans er tydeligvis ikke øverst på prioriteringslista når publikum skal kjøpe billett. Men jeg tror folk flest er villige til å la seg utfordre av dansekunst, hvis de gis anledning og våger å møte den på egne premisser.

Kunstkritikeren og galleristen Ossian Ward skisserer i boken «Ways of Looking» en metode for å nærme seg samtidskunst som han kaller en tabula rasa-tilnærming: å nærme seg med blanke ark. Strategien går ut på å møte samtidskunsten gjennom: «Time–Association–Background–Understand–Look again – Assessment.» Denne prosessen som går ut på å gi kunsten tid, åpne for assosiasjoner og fantasi, undersøke og sette i sammenheng, etablere nye forståelser, gi opplevelsen mer tid, og til slutt evaluere egen opplevelse av kunsten, forstår jeg også som en hermeneutisk prosess hvor dialogen mellom meg, kunsten og min gradvis økende refleksjon utvikles og utvides over tid.

Det er en oppskrift jeg anbefaler, og for meg er det først og fremst tid det handler om.  Å våge å gi kunstopplevelsen den tiden den krever er avgjørende og hvis du vil prøve deg på det er det nyttig å ha med seg John Cages gode råd beskrevet i «Four Statements on the Dance» i 1944:

If something is boring after two minutes, try it for four.
If still boring, then try it for eight, sixteen, thirty-two and so on.
Eventually one discovers that it´s not boring at all
John Cage