Nå er det «Nye Nøtta» som gjelder

Den store pas de deux-en mellom Sukkertøyfeen og Nøtteknekkerprinsen danses til ballettverdenens kanskje mest romantiske musikk. Her med Yolanda Correa og Yoel Carreño. (Foto: Erik Berg/Den Norske Opera & Ballett)

I løpet av desember 2017 vil 23596 mennesker se «Nøtteknekkeren» i Operaen. Her er noe av det du kanskje ikke visste om verdens mest populære ballett.

Kayolan Boyadjievs nye versjon av «Nøtteknekkeren» hadde verdenspremiere i Operaen i Bjørvika i 2016. Sist lørdag var det sesongstart for denne balletten, som er blitt en folkekjær klassiker også her i Norge. Nasjonalballetten (NNB) har hatt den på repertoaret i 52 år. Og den er blitt vist i fire ulike koreografier:

Det begynte med Walter Gores versjon, som hadde premiere i 1965. Gore (1910-1979) var en britisk danser og koreograf, og koreograferte opprinnelig sin versjon for London Ballet.

I 1974, fikk kompaniets daværende stjernedanser, ungarske Viktor Rona (1936-1994), ansvaret for å produsere en ny versjon av «Nøtteknekkeren» for Operaballetten. Han baserte sin versjon på Vasili Vainonens koreografi fra 1934. (Vainonens originale versjon er fortsatt i repertoaret til Mariinskyballetten I St. Petersburg.) Ronas versjon av «Nøtteknekkeren» ble en stor suksess, og ble værende i NNBs repertoar i 20 år.

Ellen Kjellberg og Viktor Rona i Ronas versjon av «Nøtteknekkeren» fra 1974. (Foto: Carsten Bundgaard)

Her skriver Ellen Kjellberg om partnerskapet med Viktor Rona og «Nøtteknekkeren» spesielt.

I 1994 var det igjen tid for fornying, og daværende ballettsjef Dinna Bjørn koreograferte sin egen, storslagne versjon av balletten. I hele 21 sesonger ble Dinna Bjørns ballett vist for over 400 000 publikummere i Operaen.

Og mens Mariinskyballetten i St. Petersburg fortsatt setter opp Vasili Vainonens versjon av «Nøtteknekkeren» fra 1934, og New York City Ballet spiller George Balanchines utgave fra 1954, fikk NNB i fjor sin fjerde helaftens versjon av balletten.

Kayloan Boyadjiev, solist, koreograf og leder for NNB UNG, fikk oppgaven å skape den nye «Nøtteknekker»-forestillingen til høsten 2016. Og både kritikere og publikum tok godt imot den nye produksjonen. Fredrik Rütter konkluderte sin anmeldelse i VG med at «alt ligger til rette for et langt liv for denne nye ‘Nøtteknekkeren’», og akkurat nå er andre sesong i gang for fullt. Og før jula ringes inn vil 23 596 mennesker ha sett forestillingen.

Jeg ba fem NNB-dansere om å beskrive kort hvordan «Nøtteknekkeren» oppleves for dem, og de beskrev prosjektet slik:

«Det er hektisk og slitsomt, med kort prøvetid som også inkluderer masse entusiastiske barn fra ballettskolen. Balletten er et kjært og magisk barndomsminne for svært mange av oss, det er også en sann glede å få være med på å lede barna i salen inn i et helt spesielt eventyr fylt av farger, drømmer og kjærlighet. Musikken er utrolig vakker og vanskelig å bli lei av. Prosessen får oss alle i julestemning. Det hele fungerer godt som teambuilding, og når jula kommer er vi alle like utslitte og har like vondt.»

Det er fargesprakende og spenstig når det er russernes tur til å danse for Klara og prinsen. (Foto: Erik Berg/Den Norske Opera & Ballett)
Handlingen, kort fortalt

Hovedhandlingen er kort fortalt et juleselskap som blir til en reise inn i en ung jentes julenattsdrøm full av skumle, vakre og morsomme scener hvor publikum i dras med på en underholdende fantasireise.

Uansett hvilket land du er i og hvilken versjon du ser, garanterer jeg at du får oppleve å være med på et eller annet stort selskap som inkluderer velkoreograferte, dansende overrekkelser av kjønnsstereotypiske gaver, et gedigent, overdådig juletre og en ung pike som sovner og drømmer en drøm hvor den kjekke Nøtteknekkerprinsen og den forventningsfulle Klara havner i krig med musekongen og hans hær, reiser blant dansende snøfnugg og underholdes av både dansende godteri og virtuose opptrinn fra «fremmede land», før den store pas de deux-en varmer våre vinterkjølige og stressede førjulssinn med ren og skjær hengivenhet og danseglede.

Alt du trenger å gjøre, er å lene deg tilbake og la deg bli underholdt.

Det er tradisjonelt og tiltalende, uansett om du er gammel, ung, ballettveteran eller debutant, 5 år gammel eller 95 år gammel: Alt du trenger å gjøre, er å lene deg tilbake og la deg bli underholdt. Nydelig musikk, vakre kostymer og overdådige scenebilder, komiske situasjoner og dramatiske øyeblikk, slåsskamp, snø, godteri sammen med en anelse gryende kjærlighet, fortalt ved hjelp av klassisk ballettspråk, smeltes sammen med Tsjaikovskijs velkjente og vakre musikk. Det er julestemning hele veien. Inger Merete Hobbelstad i Dagbladet skriver 3.12.2016 at «Nøtteknekkeren er blitt en verden man bare har lyst å forsvinne inn i og bli værende i.»

Klara og Nøtteknekker-prinsen på vei til et drømmeland. (Foto: Erik Berg/Den Norske Opera & Ballett)
Arven etter kolonimaktene

Den 135 år gamle ballettens enorme popularitet i alle verdensdeler vitner om et behov for å samles om felles estetiske kunstopplevelser, som fungerer på tvers av generasjoner. Et raskt nettsøk fant at profesjonelle produksjoner av «Nøtteknekkeren» nå iscenesettes i Sør-Korea, Egypt, Israel, Russland, Kina, New Zealand, Singapore, Sør-Afrika, Argentina, Cuba, Mexico, USA, Canada, Skottland, England, Frankrike, Estland, Polen, Tyskland, Bulgaria, Ungarn, Romania og Norge.

Grunnen til at balletten fortsatt spilles over hele verden, handler kanskje om at musikken, magien og dansen har en slags rituell og universell tiltrekningskraft.

I et postkolonialistisk perspektiv kan selvsagt denne globale utbredelsen forståes som en arv etter tidligere tiders kolonimakt, europeisk elitekultur som symbol på imperialistisk makt og kontroll. Men grunnen til at balletten fortsatt spilles over hele verden, handler kanskje om at musikken, magien og dansen har en slags rituell og universell tiltrekningskraft på mennesker i alle verdensdeler.

At nærmere 24 000 mennesker ser forestillingen bare i Operaen i Bjørvika denne måneden, er et enormt publikumstall i ballettsammenheng. Men hvis vi sammenlikner med for eksempel fotballklubben Rosenborg, så trekker faktisk de cirka 17 882 tilskuere på hver hjemmekamp på Lerkendal i sesongen. Så selv om «Nøtta» er svært populær, er det et stykke igjen til det når «folkesportdimensjoner».

Ikke den mest krevende rollen

Nye Nøtta leveres i en aldeles overdådig innpakning: lysdesign, kostyme, scenografi, rekvisitter og film er fargerik og fantasifull maksimalisme på sitt mest elegante. Midt i alt dette er Klara og Sukkertøyfeen eventyrets ballerina(er), og jeg innrømmer gjerne at akkurat Klara er en klassisk ballerina jeg har sansen for.

Rollen regnes ikke å være like krevende, og har dermed ikke helt samme status, som Odette/Odille, Giselle og Tornerose. Rollen danses av både et barn og en voksen. I mange versjoner er Klara også Sukkertøyfeen, noe som gir rollen mer dybde og gjør den danserisk mer krevende.

Hva ballerinaen i de tradisjonelle klassiske ballettene symboliserer, hennes posisjon og status, er et tema som opptar mange danseforskere. Forskningen peker på de patriarkalske strukturer som fortsatt preger deler av denne svært gamle og tradisjonsbundne kunstformen.

Og hvis dette er et interessant tema for deg, anbefaler jeg deg å sette av 32 minutter til å oppleve Susan Fosters performance-forelesning «The ballerina´s phallic pointe».

Uansett hva man tenker om ballerinaen som symbol, fremstår Klara i «Nøtteknekkeren» for meg som en handlekraftig ung kvinne, som ved hjelp av en nysgjerrig, vågal og ubekymret tilnærming hengir seg til opplevelsen sammen med eventyrprinsen. Hun er en ung, eventyrlysten kvinne jeg har skikkelig sansen for.

 

Alle forbinder Macaulay Culkin med «Hjemme alene»-filmene. Men han har også danset rollen som Klaras bror, Fritz, i New York City Ballets «Nøtteknekkeren». (Foto: imdb.com)

6  Nøttafakta

  1. Den helt spesielle, myke sølvklare klangen som høres i innledningen på sukkertøyfeens dans kommer fra en Celesta. Det er en type klaverinstrument med stålstaver og resonatorer i stedet for strenger, som Tsjaikovskij ble bedt om å bruke i sin komposisjon.
  2. Nøtteknekkeren spilles ikke bare i tradisjonelle versjoner som omtalt her, du finner mange moderne og alternative versjoner som for eksempel The Urban Nutckracker i Boston  og The Jewish Nutcracker.
  3. Tsjaikovskij fikk aldri oppleve hvilken enorm suksess Nøtteknekkersuiten skulle få. Premieren i 1892 var ikke vellykket hos det russiske publikum og Tsjaikovskij, som døde i 1893, fikk aldri oppleve den enorme suksessen hans komposisjon fikk.
  4. I vesten heter hovedpersonen i Nøtteknekkeren Klara mens i Russland og flere andre land i Øst -Europa og Asia så heter hun Misha.
  5. Macaulay Culkin var barnestjerne i julefilmen «Hjemme Alene 1» i 1990. Tre år senere danset han rollen som Klaras bror Fritz i New York City Ballets «Nøtteknekkeren».
  6. «Nøtteknekkeren» settes opp mange steder i Norge i regi av lokale ballettskoler og kulturskoler og region- eller distrikstopera. Mange av produksjonene foregår til levende musikk fra lokale, profesjonelle orkestre for eksempel i Tromsø, Bergen, Bodø og Kristiansund. Enkelte produksjoner styrker også dansemiljøet gjennom å leie inn profesjonelle dansere til å danse hovedrollene. I Kristiansand gjester i år det profesjonelle kompaniet Balletto di Milano Kilden Teater & Konserthus med «Nøtteknekkeren» og 12 lokale dansere fra Sharrons Dansestudio får medvirke.

Odelsgutt møter Markens grøde

100 år etter at Knut Hamsun ga ut «Markens Grøde», har Kristian Støvind laget en koreografi basert på romanen. «A man outstanding in his field» ble vist ved Den Norske Opera & Ballett 21. og 22. november. (Foto: Operaen)

Forestilling:
A FARMER IS A MAN OUTSTANDING IN HIS FIELD

Den Norske Opera & Ballett 21.11.2017
«A farmer is a man outstanding in his field» var opprinnelig Kristian Støvinds masterprosjekt da han fullførte sin Master i Koreografi ved Kunsthøgskolen i Oslo våren 2017. Denne uken ble forestillingen vist ved Den Norske Opera & Ballett.

Publikum trer varsomt og forventningfullt inn i et omrokkert scenerom. Amfiet, der publikum vanligvis sitter er dekket av hvitt stoff, hvor en hvitkledd skikkelse ligger lettere henslengt over et par stolrader. Fra taket slynges et hvitt stoff ned på scenegulvet og på hver side er det satt opp stoler hvor vi forsiktig benker oss ned.

Akkompagnert av Leif Halvorsens originale filmmusikk komponert for stumfilmen «Markens Grøde» i 1921, spilles en film av på de store lerretene. Mange måneders timelapse-fotografering har fanget en uendelighet av øyeblikk utover jordene på gården Støvind.

Filmen raser over lerretet, dag, natt, sol, måne, vær og natur i ulike former skaper en fascinerende visuell ramme og fremdrift, og underbygger det faktum at temporalitet, tiden som evig kontinuum, er en sentral del av forestillingens tematikk. Naturens tid, årstidene, nærheten til jord, vann, skog og avling møter gradvis tilskueren gjennom film, foto, musikk, lyd og bevegelser.

Mens «the farmer» ligger utslitt på sitt «field», trer hun fram.

Etter hvert trer «the farmer» frem, og tar til med sitt repeterende, insisterende og introverte slit. Åpningssoloen er en imponerende fysisk prestasjon som ender i utmattelse. Og mens «the farmer» ligger utslitt på sitt «field», trer hun fram fra under ham: Inger, Isak Sellanraas kone. Det utvikler seg til en fascinerende duett med en danser under stoffet og en danser over, i kombinasjon med de ulike filmene og landskapsbildene som fortsetter å vandre over danserne.

På de mange ulike lerretene skapes en dans i et bevegelsesspråk som drar tilskueren ut i naturen. Bildene viser konkret natur, planter, vekst, avling, men i kombinasjon med dansen skapes assosiasjoner til bølgende hav, stormende snø og svaiende skog. Det er ikke enkeltindividenes danseriske bevegelser som står i fokus, men forholdet mellom dem, avhengigheten, støtten de gir hverandre der de gradvis kjemper seg opp i stående.

Julie Mjøen, som Inger, beveger seg som flytende vann i en stille bekk, smyger, ruller, løfter, støtter og strever med intensitet og hensikt.

Danserne er kledd sekkeaktige, gammeldagse arbeidsklær, som gir direkte assosiasjoner til litt dårlig stilte bønder, de er Inger og Isak, som gjennom krevende arbeid i pakt med naturen kommer seg videre. Gradvis, gjennom en blanding av improviserte og mer koreograferte duetter, bygger de seg selv, gården og jorda opp og frem.

Det harde arbeidet uttrykkes gjennom imponerende danseriske prestasjoner. Julie Mjøen, som Inger, beveger seg som flytende vann i en stille bekk, smyger, ruller, løfter, støtter og strever med intensitet og hensikt. Karakteren har tydelig fremdrift, ambisjon, men også støtte, hengivenhet, vekt og motstand. På en sjeldent god måte kombinerer hun en tilsynelatende total bevegelsesfrihet med danseteknisk stålkontroll.

Kristian Støvind, som Isak, fortsetter å utforske det repeterende, insisterende nesten maskinaktige bevegelsesspråket han startet med i åpningssoloen. Dansen er tidvis dynamisk uforutsigbart, noe som gjør repetisjonene interessante. Gjennom å holde fast på det intrikate, slitsomme og repeterende bevegelsesspråket får han frem Isaks stillstand. Mens Inger, gården og samfunnet utvikler seg og gjennomgår endring, insisterer Isak på å holde fast på det han kjenner og blir stående i sitt krevende, repeterende og innarbeidete mønster.

Gradvis, gjennom en blanding av improviserte og mer koreograferte duetter, bygger Isak og Inger seg selv, gården og jorda opp og frem. (Foto: Operaen).

Den utvikling og endring som «the farmer» og hans kone gjennomgår, illustreres også scenografisk. Lerretet heves gradvis, og går fra å være gulv til tak, jord til himmel. nedtrykket til opphøyet. Tilværelsens materielle standardheving illustreres gjennom bilder projisert på lerretet, og mot slutten blir publikum bedt om å forflytte seg, vandre under enga, som nå henger høyt over hodene våre. Gjennom forflyttingen oppleves handlingen fra et nytt perspektiv.

Parallelt med at publikums perspektiv justeres, endres også utøverne. En vakker skyggedans preget av forflytning og forlengelse ender med at Inger river ned det overhengende lerretet. Enga, gården, jorda er plutselig i bakgrunnen, som et ordinært sceneteppe.

Amfiet er ikke lenger bondens jorde, men en fullsatt teatersal hvor hun blir løftet, støttet og snudd rundt av Isak.

Og dermed blir alt snudd. Publikum er «backstage». Inger, med herskapelig kjole og kultiverte bevegelser, blir vist frem for en fullsatt sal. Amfiet er ikke lenger bondens jorde, men en fullsatt teatersal hvor hun blir løftet, støttet og snudd rundt av Isak. Bonden har kledd av seg sitt sekkeaktige arbeidstøy og står der i tettsittende hvit T-skjorte og tights. Opp mot Ingers herskapelige finkjole kan Isaks antrekk leses både som undertøy og ballettkostyme, bondens stillongs eller prinsens trikot?

Og dansen  endrer uttrykk til en mer klassisk pas de deux,  hvor mannen har som hovedoppgave å vise frem  ballerinaen. Det ender med at de to ballettdanserne tar imot applaus fra det fiktive publikumet, mens tilskuerne observerer det hele fra scenevingene.

Alvhild Dvergsdal skriver i Klassekampen (22.11.2017) om Markens Grøde at: romanen handler om å slå røtter, og ble til i en tid mens forfatteren var på flyttefot i hodet. Odelsgutten Kristian Støvind nærmer seg pensjonsalder som ballettdanser, så det er fristende å trekke en sammenlikning og tolke «A farmer is a man outstanding in his field» også som et prosjekt skapt i en tid hvor danseren og koreografen selv er på flyttefot i hodet?

Isak og Inger, Knut og Marie, Kristian og Julie vandrer inn og ut av hverandres verdener.

Kristian Støvind har videreutviklet prosjektet etter vårens eksamensvisninger, og det fremstår i denne versjonen som en mer helhetlig og gjennomarbeidet forestilling, hvor musikk, lyd, lys, film, foto, kostyme og scenografi støtter bevegelsesspråket og fremdriften på en god måte.  Det er konkret og abstrakt, det er åpent og tidvis lukket, det er enkelt og avansert. Som tilskuer opplever jeg en viss kompleksitet i narrativet som åpner for ulike tolkninger hvor assosiasjoner og refleksjoner konsentreres rundt tre ulike par: Isak og Inger, Knut og Marie, Kristian og Julie som vandrer inn og ut av hverandres verdener.

Over lerretet flimrer bilder fra åkeren på gården Støvind der koreograf og danser Kristian Støvind bor. (Foto: Operaen).

Å skape en samtidsdansduett med utgangspunkt i Hamsuns jordbruksepos er et vågalt kunststykke, som fort kunne blitt en overtydelig, illustrerende bevegelsesfortelling. Det ble det heldigvis ikke. Vekslingen mellom den illustrerende dansen som gir direkte assosiasjoner til Knut Hamsuns fortelling og det improviserte bevegelsesmaterialet, som drar tilskueren inn i et medrivende fysisk uttrykk er vellykket og fascinerende.

Du kan se en smakebit av forestillingen her, og håpe den kommer på turné til der du befinner deg:

Jeg vil for øvrig gjøre oppmerksom på at jeg har vært studieprogramansvarlig og lærer til Julie Mjøen da hun var student ved ballettutdanningen på KHiO og at Kristian Støvind er en venn av meg.

 

A FARMER IS A MAN OUTSTANDING IN HIS FIELD

Koreografi og dans: Kristian Støvind

Medskapende danser: Julie Mjøen

Musikk: Leif Halvorsen: Markens Grøde, filmmusikk 1921

Lyddesign: Charles Rinaudo

Scenografi / videodesign: Kyrre Heldal Karlsen

Kostyme: Signe Vasshus